Idrettsprestasjon etter bruk av avansert biofeedback
Studie fra 2017 av A Firmansah and H R D Ray ved Medical School of Universitas Padjadjaran, Bandung, Indonesia og Faculty of Sport and Health Education, Universitas Pendidikan Indonesia
Her følger oversettelse av studien, dersom du ønsker å se referansene det henvises til må du åpne original dokumentet som du finner nederst på siden her.
Sammendrag av studien:
Det er brukt en avansert biofeedback-teknologi, kalt Scientific Consciousness Interface Operation System (SCIO), som har dokumenterte anvendelser innen primær forebyggende medisin og forbedring av idrettsprestasjoner. Det finnes over 25 000 enheter i bruk verden over, på sykehus, medisinske klinikker, naturopatiske klinikker, velværesentre, private kontorer og hjem. SCIO og dets quantum biofeedback-program ble brukt i forberedelsene hos det kinesiske olympiske laget før og under OL i Beijing 2008. Programmet benyttes for å bistå trenere, coacher og leger med å forebygge idrettsskader, forbedre forberedelser til konkurranser, akselerere trening og restitusjon etter konkurranser, og optimalisere den totale idrettsprestasjonen. Biofeedback har blitt brukt til å forbedre idrettsprestasjoner, inkludert på olympisk nivå, i 40 år, fordi idrettsprestasjoner er nært knyttet til utøverens evne til å slappe av, komme seg, sove, håndtere smerte og forberede seg mentalt og emosjonelt til konkurranser.
Introduksjon
Biofeedback-praksis er et voksende interessefelt for å optimalisere idrettsprestasjoner [1,2]. 
Avansert biofeedback-teknologi har dokumenterte anvendelser innen primær forebyggende medisin og for å forbedre idrettsprestasjoner. Quantum biofeedback refererer til “Quantum Electro-Dynamic Biofeedback” og omhandler bruken av SCIO (Scientific-Consciousness Interface Operation System). SCIO inkorporerer funksjoner fra standard biofeedback-teknologier, som: elektrokardiografi (EKG), elektroencefalografi (EEG), og medikamenttesting, men introduserer også et helt nytt spekter av test- og behandlingsmuligheter basert på grensesprengende vitenskap, særlig kvantebiofysikk og ikke-lineær matematikk.
Tidligere forskning på idrettsprestasjoner har inkludert avslapningstrening, moderering av dysponesis (en nevrofysiologisk tilstand preget av feilaktig og ineffektiv energibruk i nervesystemet, ofte som følge av stress, emosjoner eller kroppslige reaksjoner) eller feilaktig innsats, reduksjon av angst symptomer, løsing av emosjonelt stress eller traumatiske minner, forbedring av fysiologisk responsitivitet og reduksjon av reaksjonstid (RT) [3,4]. Det er en sterk sammenheng mellom fysisk og mental prestasjon i sport. I dette perspektivet har utviklingen av et bredt spekter av mentale ferdigheter, som fokus og konsentrasjon, stor betydning for varigheten av denne komplette oppmerksomheten over tid [5]. En betydelig økning i forskning har dokumentert effektiviteten av biofeedback for barn og ungdom som viser atferds-, emosjonelle- og kognitive problemer [6,7]. I tillegg har biofeedback vist svært gode resultater for topprestasjoner (i sport, musikk, ballett, for sangere, samt for ledere i næringslivet) [8-12].
Læringshastigheten og den endelige prestasjonen i en oppgave påvirkes av mengden trening, treningsforholdene og kvaliteten på øvelsen [13]. Endringer i motorisk atferd er et resultat av modning, motivasjon eller treningsfaktor, som forbedring i hastighet [14]. Koordinasjonen mellom sentralnervesystemet og muskelssystemet spiller en avgjørende rolle for innlæring av ferdigheter. SCIO gjenopplærer motoriske ferdigheter gjennom det neuromuskulære komplekset, som er en avgjørende faktor når en idrettsutøver skal forbedre sin prestasjon.
Evidensbaserte anvendelser av biofeedback i sport
Margaret Dupee og medforfattere
rapporterer om forskning som undersøker sammenhengen mellom en individuell utøvers evne til selvregulering og hans eller hennes verdensrangering. Forfatterne brukte en psykologisk og fysiologisk stressprofil, hvor de overvåket respirasjonsfrekvens, hjertefrekvens, hjertefrekvensvariabilitet, hudkonduktans, perifer kroppstemperatur og overflate-elektromyografi (SEMG; trapezius og frontalis) hos 15 eliteutøvere.
Forskerne tildelte en numerisk vurdering for selvregulering basert på hvor godt utøveren kom tilbake til fysiologiske baseliner etter en stress-test. Selvreguleringspoengene korrelerte betydelig med utøverens nåværende verdensrangering i en konkurranse. Jo bedre den generelle selvreguleringskapasiteten til utøveren, desto bedre var verdensrangeringen [15].
Leslie Sherlin og kolleger
rapporterer om en studie med 16 golfspillere på collegenivå som gjennomgikk et nevrofeedback-basert prestasjonstrening for hjernen. Utøverne ble tilfeldig delt inn i to grupper og mottok intervensjonen i to påfølgende semestre. Kvantitativ elektroencefalografi (QEEG) vurderinger og QWIK test for kontinuerlig prestasjon ble gjennomført ved baseline, etter høstens nevrofeedback-trening, og etter vårens nevrofeedback-trening, og hver gang ble det generert en nevroprestasjonsvurdering.
Prestasjonstreningen for hjernen integrerer dataspill og bruker lyd- og visuell tilbakemelding for å belønne ønskede hjernetilstander. Golfstatistikker ble hentet fra online prestasjonsdatabaser som ble vedlikeholdt av både herre- og dame-lagene. Gruppe 1 viste betydelige forbedringer i løpet av semesteret med nevrofeedback-trening, med økninger i “greens in regulation”, reduksjon i gjennomsnittlig putt og færre “three putts” per runde. Gruppe 2 viste betydelige forbedringer i “greens in regulation”, “fairways in regulation”, puttsnittet og gjennomsnittet av “three putts” per runde [15].
Forskjellen mellom suksess og fiasko i konkurranser med kajakk og kano 
måles i millisekunder; reaksjonstider (RT) ved starten av konkurransen er en avgjørende komponent for optimal prestasjon. Sommer Christie og Penny Werthner gjennomførte en casestudie med en enkelt 26 år gammel mannlig landslagutøver i kano (200 meter) og en RT-treningsintervensjon.
Forskerne undersøkte psykologiske og fysiologiske mønstre knyttet til utøverens beste og dårligste reaksjonstider. De gjennomførte en baseline psykologisk og fysiologisk stressvurdering, etterfulgt av 10 timer med biofeedback og nevrofeedback-trening, samt 10 sett med 30 RT-forsøk. Fysiologiske data, inkludert elektromyografi (EMG), respirasjonsfrekvens, ektodermal respons, perifer kroppstemperatur og QEEG ble registrert samtidig med RT-er i RT-forsøkene. Forfatterne rapporterte om flere fysiologiske mønstre knyttet til utøverens beste og dårligste reaksjonstider [15].
Tidligere undersøkelser som har brukt SCIO
Vincenza Tommasi og medforskere
rapporterte om en studie på en 35 år gammel mannlig konkurranseskytter som benyttet tRNS (transkraniell randomisert nevral stimulering), som påfører lavnivå elektrisk stimulering på hodebunnen for å modulerer kortikal eksitabilitet i motorområdene og forbedre skyteprestasjoner.
Forskerne påførte stimuleringen på P4-stedet (høyre parietallapp) i henhold til EEG 10–20-systemet. Tidligere forskning har antydet at stimulering av parietallappene (P3/P4) kan modulere visuospatial lokaliseringsfunksjon. Utøveren utførte 40 skudd i to økter, med placebo-stimulering i Økt 1 og aktiv tRNS i Økt 2. Bruken av tRNS forbedret deltakerens prestasjon betydelig. Fysiologiske mønstre som korrelerte med tRNS og forbedret skyting ble også rapportert [15].
Tretti basketballspillere (16 menn, 14 kvinner) i alderen 18 til 28 år (21,70±2,71 år) ble rekruttert fra Amritsar. Deltakerne hadde ikke mottatt noen form for psykologisk intervensjon tidligere, og ingen kjent medisinsk eller psykiatrisk diagnose ble rapportert. Deltakerne representerte et bredt spekter av ferdigheter fra universitetsnivå (43,3%), delstatsnivå (26,7%) til nasjonalt nivå (30%). Etisk godkjenning ble innhentet fra Institusjonens Etiske Komité ved Fakultet for Idrettsmedisin og Fysioterapi, Guru Nanak Dev University, Amritsar, India. Studien var eksperimentell med et dobbeltblindet studiedesign [16]. Deltakerne ble tilfeldig delt inn i tre like grupper (N = 10):
- Eksperimentell Gruppe mottok HRV-biofeedback-trening (8 menn, 2 kvinner)
- Placebo Gruppe ble vist motiverende basketball-videoer (2 menn, 8 kvinner)
- Kontrollgruppe mottok ingen trening (7 menn, 3 kvinner)
Reaksjon og bevegelse
Reaksjonstid er et mål på prestasjon og brukes til å evaluere motoriske ferdigheter hos en utøver. Variasjon i valgreaksjonstid målt over tid (dvs. før, etter og oppfølging) var statistisk signifikant i hver gruppe, sammen med interaksjon mellom gruppe og tid (F=14,93, P<0,001). Intergruppeforskjellen i valgreaksjonstid var ikke statistisk signifikant (F=1,80, P=0,18). Post-hoc analysen ved bruk av Tukey’s-HSD viste ingen signifikant forskjell mellom gruppe 1 vs. 2; gruppe 1 vs. 3 og gruppe 2 vs. 3.
Tilsvarende, for bevegelsestid, vises gjennomsnittene og standardavvikene for før, etter og oppfølging for de tre gruppene i tabell 2. Variasjonen i bevegelsestid målt over tid (dvs. før, etter og oppfølging) var statistisk signifikant i hver gruppe, sammen med interaksjon mellom gruppe og tid (F=57,35, P<0,001). Intergruppeforskjellen i bevegelsestid var også statistisk signifikant (F=4,86, P=0,02) (Tabell 3). Post-hoc analysen ved bruk av Tukey’s-HSD viste en statistisk signifikant forskjell mellom gruppe 1 vs. 2, mens ingen signifikant forskjell ble funnet mellom gruppe 1 vs. 3 og gruppe 2 vs. 3.
Gjennomsnittene og standardavvikene for før, etter og oppfølging av skyting for de tre gruppene vises i tabell 2. Variasjonen i skyting målt over tid (dvs. før, etter og oppfølging) var statistisk signifikant i hver gruppe, sammen med interaksjon mellom gruppe og tid (F=75,72, P<0,001). Intergruppeforskjellen i skyting var også statistisk signifikant (F=11,05, P<0,001). Post-hoc analysen ved bruk av Tukey’s-HSD viste en statistisk signifikant forskjell mellom gruppe 1 vs. 2 og gruppe 1 vs. 3, mens ingen signifikant forskjell ble funnet mellom gruppe 2 vs. 3 [16].
Konklusjon
Rapportene fra forskning har vist nytten av biofeedback behandling for kontroll av sinn og kropp, 
avslapning, søvn, stabilisering av emosjonell spenning, samt fremme av bedre fysisk balanse og atferdsmodifikasjon.
Biofeedback har blitt brukt for å forbedre idrettsprestasjoner, inkludert på olympisk nivå, i mer enn 30 år, fordi idrettsprestasjoner er nært knyttet til utøverens evne til å slappe av, komme seg, sove, håndtere smerte og mentalt og emosjonelt forberede seg til konkurranse. Teknologier som hjelper utøvere med å oppnå disse målene tilbyr åpenbare fordeler.
Idrettsfysiologer beskriver biofeedback som et viktig verktøy for å hjelpe utøvere med å lære å kontrollere aktiveringsnivået, hjelpe dem med å håndtere følelser og humørsvingninger, og til slutt sikre kroppens fysiologiske beredskap for optimal prestasjon. Biofeedback kan også hjelpe utøvere med å rytmisk stimulere det kardiovaskulære og respiratoriske systemet, noe som fører til reduksjon i responstiden og forbedret konsentrasjon.
Last ned dokumentet her: Firmansah_2017_IOP_Conf._Ser.__Mater._Sci._Eng._180_012187 Quantum Biofeedback sport performance research
